Det er den urbane middelklassen som nå velger klassetilhørighet og forakter annerledes tenkende. Folket derimot velger nasjonen for å verne fellesskapet, velferd og trygghet.
Oversettelse fra nettavisen Samtiden etter en artikkel av sjefredaktør Dick Erixon
I en åtte siders valganalyse løfter den erfarne skribenten Johan Hakelius fram flere interessante poenger i tidsskriftet Fokus (nr. 37). Han tar opp den forakt som den urbane middelklassen viser de som ikke har sitt på det tørre, de som ikke bor i trygge bostedsområder og som ikke har gode pensjonsordninger. Disse bedrestilte grupper anser seg selv for å være klasseløse, og derfor ser de ikke sin egen holdning for hva den er: skånselsløst klassehat.
Vi ser tegn som ligner på begynnelsen av 1900-tallet da kampen for arbeidernes stemmerett ble motarbeidet, da arbeiderne av eliten ikke ble ansett kyndige nok til å delta i den politiske maktutøvelsen.
«Det styrende etablissementet har igjen begynt å basere sin kollektive identitet på klasse, uten riktig selv å vite om det.»
Hakelius påpeker at arbeiderklassen oppga klassekampen etter som den var kontraproduktiv og ikke skapte stabilt samhold. Det gjorde derimot nasjonalismen, «eller i det minste statsborgerskap i en nasjonalstat, som trumfer klassetilhørighet.»
Alt det som er det mest svenske av alt – den svenske modellen og velferdsstaten – er bygget på nasjonalismens grunn.
«Med opphav i det nasjonale fellesskapet fungerte det å bygge sosialtjenester og skattefinansiert velferd», mens klassekamp ikke ga noe for arbeiderne.
I globaliseringens tidsalder er det isteden de bedrestilte som gjør klassetilhørighet til det sentrale, slik at de kan løsrive seg fra de nasjonale forpliktelsene. Dermed kan man gå tilbake til den livsstil som adelen hadde før demokratiets gjennombrudd.
Går det da ikke an å ha en mildere form for nasjonalt fellesskap? USA kombinerer en sterk (men avtagende) patriotisme med en frihetsideologisk fundamentert nasjon. Men den skaper så svakt fellesskap og samhold at den ikke makter å bære en velferdsstat av svensk format. Ettersom fellesskapet er svakt, blir også skattene og velferdsstaten liten. Hver og en blir sin lykkes smed.
«Det er nettopp det som klasse eller nasjon handler om: å være del av et upolitisk fellesskap. Noe som muliggjør politiske beslutninger ettersom den grunnleggende samhørigheten, solidariteten, er så sterk at selv kollektive beslutninger som går mot ens egen vilje fortsatt oppleves som legitime.»
Jo mindre samhørigheten er, jo mindre kan staten gjøre. For mange er det positivt med mindre stat, men man glemmer da at Sverige i dag har en omfattende velferdsstat. Man må velge: omfattende velferd og liten innvandring, eller stor innvandring og avviklet velferdsstat.
Jeg har selv tolket det som at venstreliberale etablissementer lyver, at man i utopisk villfarelse ønsker oppnå noe som er umulig. Men Hakelius mener at de er dypt uvitende om konsekvensene av sin egen politikk.
«En viss type liberalere har vanskelig for å forstå dette. De tror at politikken begynner med idéer, argumenter og beslutninger – og ikke med et grunnleggende fellesskap. Det er som å tenke seg et teaterstykke uten scene, manus og rollefigurer.»
Venstreliberalere forstår ikke at politikk må «begynne i et punkt utenfor en selv».
Og ettersom de ikke forstår, gjennomfører de en politikk som bryter ned institusjonene, rettsstaten og undergraver demokratiet.
Eller som Hakelius mer diplomatisk skriver: Det antinasjonale er et syn «som direkte undergraver grunnlaget for demokrati og velferdsstat».
Ettersom både Socialdemokratarna (S) og Moderata Samlingspartiet (M) med sine støttepartier står for det antinasjonale, blir Sverigedemokratene alternativet for de som ikke vil bryte i stykker samholdet og styrte de svenske verdiene i grus.
Frie Nasjonalister - av folket, for folket, med folket 